SKREDFARE

Denne gangen forteller John John om sitt ublide møte med det våte element, så langt fra sommerens svalestup som vel mulig. God lesning:

INNE PÅ HARPEFOSSEN, som ligge oppafor Nordfjordeid, kommer d et snøras dundrende nedover fjellsia, og tar me se alt som dukka opp på sin ferd. Også han Siggen å me, som e på vei over ei bro, i en Opel Rekord 1900, på vei opp te skianlegget for å være me i et slalomrenn. Bang! sir d. Og d går så jækla fort at vi fåkje engang tatt oss ei timpe. Alt blir hvitt, og så letta vi og flyr elegant gjennom lufta. Han Cat Stevens, huska enda kasa sang d va; The Hurt, spilla fortsatt på full guff i anlegget, og vi sitte fortsatt sånn nokken lunde normalt i seta. E har hendene på rattet. Og alt virka egentlig te å være som d ska, bortsett fra at vi befinne oss altså i lause lufta, og ikje ana kor vi ska, eller korfor vi flyr, eller i d heiletatt ka som foregår. Merkelig følelse. D føles nesten som å sitte i en mandelpudding fra Meieriet som e kasta ned fra Sukkertoppen. Lenge. For d e d som e så fole rart, at d gikk så fole fort, men føltes så fole lenge ut på engang. Så da satt vi der da å venta på neste akt. E ser på han og han ser på me, å vi ser på hverandre, litt sånn hmmm.

- Kor du tror vi e på vei no da Siggen? - Nei e vetta sør ́n e. Vestover? - Nei. D må jo være sørover. Vi kom jo fra vest. - Ka du tror han Blikken ville sagt om han hadde vært her no da? Nei d va selvfølgelig ikje nokke slikt sleivete snakk mellom oss der å da. Sannheten e at vi bare satt der å så dum ut, spiste skilpadda og drakk Jolly Cola, i et sekund eller to – ikje nokke revy eller nokke slikt her dinne gangen – bare satt der å måpte. Og så kommer d et nytt megabrak, og så ligge vi heilt stille et lite øyeblikk – vindua fortsatt heilt tetta igjen og hvite. Og så synke vi. Blubb blubb. Og så e vi under vann. I elva. Vannet pipla inn mellom beina på oss, og kommer opp, dritkaldt vann, bobla over kassettspilleren og tar knekken på han Cat. Over oss kan vi se ei lysning som må være et digert hull i isen, å som må være der vi har kommet ne igjennom - og ser vi ut sidevinduet så kan vi se en nysgjerrig laks som kikka inn på oss. Ja som om vi e inne i akvariet og han står uttafor å suge på en frossen pimp.

Bare for å si det slik; vi va altså på feil plass te feil ti. Vi kommer kjørende samtidig som det løsna ei fonn oppe i fjellsia, og dadung, så blir vi tatt av raset og kasta over autovernet på broa og ned i et stup, treffe isen, som knuse, og vi forsvinne nedi hullet. Enkelt og greit. Bak oss på veien kommer d flere andre bila me Ålesundera som ska samme plass. Å no står dem oppå broa åog ser ne i på hullet som vi har forsvunne nedi. Og her sitte vi da altså han Siggen å e. Under isen. Det rista og buldra, og vannet stiget. No heilt oppe te albuane. Utrolig nok så e vi heilt rolige som to kapelana. Og vi skjønna jo at om vi ska gjøre som vi no har ferdigdiskutert, så vil det ikje gå å vente te bilen e full av vann, for så å rulle ne vindua å svømme opp – slik dem sir du ska gjøre om du nokken gang skulle parkere bilen under vann – så vil d jo ikje gå. Da vil vi øyeblikkelig bli sendt videre nedover elva, under isen, og fiska opp ne me elvemunningen engang utpå våren. Men så skjer d et under. Vi blir enkelt og uten problemer løfta opp igjen, bilen og d heile, opp igjennom hullet i isen og mykt plassert på elvekanten. Der klatra vi ut av vindua. Så hanka vi ihop skitstyret, og bagasjen. Kommer oss opp te broa. Sitte på me nokken av dem Ålesunderane som har stått oppå der å sett på heile skue, og suse opp te skisenteret. Der e vi me i slalomrennet, og e på skikkelig bondans om kvelden me hjemmebrent og slossing og alt ann som hørte me på en skikkelig bondans. - - -

Det underet som skjedde va at når vi sitte der nedi elva, og strømmen e råsterk, og blir jo ikje nokke svakere for om d vi sitte der, så d ska jo ikje være mulig å komme se ut av ei slik smørje. Men d e d altså. For ikje så lenge etter at d raset som tok og slengte oss ned i elva kom, så kommer d et nytt litt større ras, ned samme renna, over broa, dundra ned i hullet som vi har laga - og trykket fra ditte andre raset, løfta så bilen opp igjennom hullet, og sette oss pent ned på isen på andre sia. Tro det eller ei :-). Fortsatt god sommer!